Ronja var min aller første hund. Det var mange som ristet på hodet
når jeg fortalte at jeg hadde kjøpt meg en Rottweiler som
førstegangshund... Ja det var nok en utfordring jeg hadde tatt på meg,
men ved å gå kurs etter kurs hos Lundqvist Hundeskole fikk vi det til og
Ronja ble en knall hund! Mange som måtte spise i seg ordene sine :)
Dessverre var Ronja uheldig med helsa si fra første dag.
Ørebetennelse, rennende øyne og kløe var en sann plage. Ikke ble det noe
bedre av at hun fikk konstatert middels grad HD med forkalkninger når
hun var ca 18 mnd gammel. Etter masse behandling bestemte jeg meg for å
sterilisere Ronja og POFF så var allergien borte...!!! Ronja ble en
gladere hund :)
Selv om hun hadde HD bestemte jeg meg for at Ronja skulle få leve som
hvilken som helst annen hund så lenge hun orket. Vi var på uttallige
turer sammen; i Femundmarka, til Senja i Nord-Norge, besteg Trysils
høyeste topp og mange flere. Trente lydighet, agility, triks og gikk
masse spor/felt. He he, må le litt når jeg tenker på lille Ronja som
snerret tilbake når hun fikk grenser som liten valp, badet i gjørmehull
og blåste gjørmevann ut av nesa, satt bamse oppå stubber, tok livet av
ski og staver på våre spede forsøk på skiturer, poserte foran kameraet
som den fødte "fotomodell" og var verdens mest barnslige hund helt frem
til slutten...
Ronja var en lykkelig og "frisk" hund til hun passerte 5 år. Da
begynte kroppen å fortelle at den begynte å få nok. Hun fikk
forkalkninger og påfølgende låsninger i ledd. Jeg behandlet henne hos
homeopat, med massasje og kiropraktikk. Hun fikk enda 1 år som glad
hund. Men da hun passerte 6 år merket jeg at hun ble tyngre til sinns,
mistet muskelmasse i bakbeina, haltet på tur og til slutt luntet bak
meg... Etter en, som skulle bli den siste, tur fikk jeg en "beskjed" i
hodet og hjertet mitt som sa "det er greit nå mamma"... Dagen
etter tok jeg den tunge avgjørelsen og lot henne slippe...
